"Sssh! I be hiding!"

Dette er Smøff. En stor del av livet mitt, og dermed helt naturlig for meg å dra fram i alle situasjoner.

For de uinnvidde av oss, så er dette da en hund! Rettere sagt en rottweiler. Du har kanskje hørt mye negativt om rasen, men det må du love meg at du tar med en klype salt heretter.  Jeg har hørt så mange kommentarer bak ryggen vår, selv fra han var en biiitteliten nusselig valpegutt, om at han er livsfarlig, at de biter og hele den regla der. Bittstatistikken preges av den “typiske” familiehunden, og rottisen er overhodet ikke sterkt representert der. Bilen din er også livsfarlig, om den brukes feil. Det samme gjelder potensielt ALT her i verden. Katter har tatt livet at babyer, men ser ikke at de skules på av den grunn. “Folk flest”, som er en gruppe jeg egentlig ikke liker, vet rett og slett ikke bedre.

Smøff er ikke så glad i å bli tatt bilder av. Iallefall ikke hele tiden. Valgte ut dette blinkskuddet for å demonstrere det. “Hei! Skal vi ta bilde av gutten?” sier jeg, og han gjorde seg usynlig. Kanskje bare i sitt eget hode, men det var like fullt ustyrtelig morsomt. Kan man forresten si ustyrtelig?

Smøff tror han er en liten hund. Han var jo tross alt en liten valp. En liten valp som kunne ligge i armkroken uten å ta stort større plass enn nettopp armkroken. Nå dekker han armkroken. Og resten rundt også. Blir ikke så mye armkrok på sofaen lengre. Det blir mer som å ha en dyne på seg, en veldig tung dyne. En dyne som gjerne vil slikke deg litt på kinnet.

Bildekavalkade coming up!